List

I dag er første dag på jobb etter foreldrepermisjon. Ungen byrja i barnehagen i dag, og eg sit framføre datamaskinen igjen. Siste veka har eg vore uroleg. Eg blir alltid det av overgangar. Eg gruar meg til det som skal koma, samstundes som eg er rastlaus og klar for å koma i gang.

Då eg gjekk ut i denne siste runden med permisjon i slutten av januar, hadde eg ikkje særleg lyst til å ha permisjon igjen. Eg var oppslukt i artikkelprosjekt og utolmodig etter å senda inn søknad om opprykk. Fem veker seinare gjev eg blanke i kva som føregår på jobb. Eg er likegyldig til artiklane og karriereplanen. Eg som alltid har vore så positiv til barnehage, har ikkje det spor lyst til å senda ungen vår på elleve månader dit. Eg vil gjerne halda fram med å gå på tur på dagtid, og elles leika, kosa og pusla litt med husarbeid.

Kvardagen i permisjon er så ulik kvardagen som forskar. Heime er det ingen dødlinjer, men likevel går dagen i eitt. Eg ryddar av bordet, men blir avbroten av ungen som prøver å velta ein plante eller klenger seg fast til leggane mine. Eg skiftar bleie og tek meg ein kjapp dusj i same slengen, medan ungen hamrar på dusjveggen. Heile tida er det så mange ulike oppgåver som ventar, og stort sett alle gjeremål blir avbrotne midt i. Merksemda er retta mot ungen sine behov, og kroppane er i fokus: søvn, bæsj, tiss, mat, vask, kos og pupp. Men meir enn det slitsame kjem eg til å hugsa dag etter dag ute på tur med ungen i beresele eller pulk. Dessutan er det fantastisk å vera tett på eit lite menneske som oppdagar verda, og likevel frå løna mi som vanleg.

På jobb trer kroppen i bakgrunnen. Eg kan gå heilt og fullt inn i skrivemodus, gløyma tida, gløyma kroppen og berre vera til stades i tankane og teksten. Eg har fast skrivetid frå 0800 til 1000, og blir ikkje avbroten. Dagane driv framover av nye tekstar, nye forskingsprosjekt og nye idear. Det er travelt, men samstundes ro i mange av oppgåvene. Ingen klenger på meg, ingen løfter på genseren min for å suga pupp, og eg kan gå på do åleine. Men i tillegg til det som er kjekt, kan det vera stressande, meiningslaust og nedbrytande med fagfellevurderingar og stadig jakt på prosjektpengar.

I det banebrytande filosofiske verket Det annet kjønn (1949), skreiv Simone de Beauvoir om korleis kvinners liv var prega av kroppslege behov og repetitive oppgåver. Menn derimot, kunne «leva i anden», orientera seg mot verda og strekka seg utover seg sjølve. På liknande vis har sosiologen Dorothy E. Smith hevda at akademia er prega av menn sin måte å vera i verda på: Norma er å gå heilt og fullt inn i tenkinga, i jobben, i vitskapen, utan å forhalda seg til spriket mellom kroppslege behov på heimebane og det å vera eit tenkjande menneske på jobb. Desse skildringane av ulike kvardagar og ulike modus er framleis relevante. Men den kjønna dynamikken har endra seg. I Noreg i dag er permisjon og omsorgsarbeid ein del av livsløpet til dei fleste av oss, både menn og kvinner.

Det er krevjande å skifta modus mellom jobb og permisjon, mellom arbeidsdag og ettermiddag, mellom kvardag og helg. Men samstundes er det også ei gåve å få oppleva desse ulike sidene ved livet, og kjenna på både det lystprega og slitsame ved begge delar.

Frå tid til anna er det likevel nokon som gnålar om at forskarar må bruka mest all si vakne tid på forsking for å bli gode nok. Som om me ikkje har eller burde ha andre ting i livet. Då stenger eg av; eg gidd ikkje høyra på sånt. Realiteten er at alle må ha ein jobb. Dei fleste av oss, både menn og kvinner, får barn. Dei av oss som ikkje får barn, har også folk me er glade i og yter omsorg for. Dei folka må me ta vare på, og så må me ta vare på oss sjølv oppi det heile.

Teksten er tidlegare publisert på Forskerforum.no 14. april 2021.

Foto: Thoralf Fagertun.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

  Posts

July 13th, 2022

Mi skam

I denne spalta har eg delt bransjeerfaringar med analyseangst, skrivesperre, revisjonssmerter og kjensla av å ikkje vera god nok. Mange […]

June 23rd, 2022

Kva burde tordivelen?

Heilt frå eg vakna den morgonen kokte hovudet over av alt eg burde ha gjort. Eg må hugsa å kjøpa […]

June 10th, 2022

Å sjå ein snegl inn i augene

Eg hadde rusla ut mot Mørkvedodden for å vera litt i fred. Eg gjekk gjennom skogen, forbi kvitveisane og den […]

May 27th, 2022

Kva med å ta litt lett på det?

Ein kollega kom innom ein dag og fortalde at fleire av tekstane mine er trekt fram i boka “Kunsten å […]

May 27th, 2022

10 måtar å endra verda på sykkel

Kvar gong du kastar deg på sykkelen og suser nedover sykkelstien langs riksvegen reduserer du trafikkgrunnlaget for det neste vegprosjektet. […]

May 10th, 2022

Transportrevolusjon

Like før Ingeborg skulle byrja i barnehagen kjøpte eg meg elsykkel. Eg hadde høyrd mange tala entusiastisk om dette transportmiddelet, […]

May 3rd, 2022

Kom og få deg ein vaffel!

Farmor og farfar hadde alltid vaffelrøre ståande klar i kjøleskapet. For meg og brørne mine, som budde i nabohuset, var […]

April 26th, 2022

Å trøysta ho som skrik

Ingeborg hoppa opp av senga klokka 0500. “Dædig lalla”, erklærte ho. (Ferdig å lalla, det vil seia sova). Det er […]

April 20th, 2022

It’s for commercial purposes

Siste dagen i påska vart eg sitjande å jobba fordi eg heller ville på tur i finvêret som var meldt […]

February 25th, 2022

Samtalar med Steigen og Tana

Korleis kan me utvikla kvalitative metodar som legg til rette for gode faglege samarbeid? I denne spalta har eg delt […]