Sosial omsorg − fra blind flekk til sentralt innsatsområde i hjemmebasert eldreomsorg?

Sosial omsorg er en blind flekk i den hjemmebaserte eldreomsorgen, hevder Mai Camilla Munkejord, Walter Schönfelder og jeg i en artikkel som nettopp er publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Med sosial omsorg mener vi «det å anerkjenne brukeren som et helt menneske, samt om å tilrettelegge for, eller skape forutsetninger for meningsfulle aktiviteter og sosiale relasjoner». I norsk eldreomsorg har der imidilertid vært et langvarige og ensidig fokus på helserelaterte omsorgstjenester. Dette har ført til at sosial omsorg i liten grad blir ivaretatt gjennom kommunenes omsorgstjenester. Dette på tross av at den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester eksplisitt slår fast at tjenestene skal fremme sosial trygghet, forebygge sosiale problemer samt sikre at den enkelte får mulighet til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Men selv om organiseringen av hjemmetjenestene er konsentrert rundt helse og praktisk bistand, gjøres det også mye godt sosialt omsorgsarbeid av de ansatte i sektoren. Dette er et arbeid som gjerne forbli usynlig, ettersom det gjerne ikke vedtaksfestes og rapporteres på dette. I artikkelen løfter vi derfor fram flere gode eksempler, blant annet hjemmehjelpen som vi har valgt å kalle Wenche:

Wenche har lang erfaring i sitt arbeid som hjemmehjelper for hjemmeboende eldre mennesker. For å illustrere arbeidshverdagen sin fortalte hun om sin relasjon til en nå avdød kvinne, Ingebjørg. Wenche var Ingebjørgs faste hjemmehjelper i mange år, og hvert hjemmebesøk var berammet til to timer. Det Wenche formelt skulle gjøre for Ingebjørg, var husvask. Men for Ingebjørg var det sosiale samværet og det å snakke om og utføre meningsfulle aktiviteter minst like viktig. En vår hadde Ingebjørg fortalt at hun lengtet etter å se potetplantene gro i hagen: «Hun sa til meg at, Wenche, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har jo den åkeren bak huset, men det er ingenting som vokser der!» Så jeg sa at «Det kan vi fikse. Jeg hjelper deg».

Ingebjørgs voksne barn mente at det bare var tøv at hun, deres gamle mor, skulle begynne å grave i jorden og sette poteter når det var så billig å kjøpe potene i butikken. Men, forklarte Wenche: «Det var jo hennes glede!» Wenche bestemte seg derfor for å bruke noe av den tildelte tiden med Ingebjørg ikke bare til forhåndsbestemte oppgavene, men også, og til dels i stedet, til å sette potetknoller med skudd, for så at de sammen kunne ta opp potetene når tiden var inne. Så de satte poteter, de så plantene gro, og de høstet nypoteter, til stor glede for Ingebjørg. Den første sesongen ble avsluttet med et bedre middagsmåltid bestående av kokte ny-poteter fra egen åkerflekk, kokt laks, agurksalat og en klatt rømme.

Etter noen år med dette som en hovedaktivitet og et viktig samtaletema i deres samvær, flyttet Ingebjørg til en omsorgsbolig. Wenche fortsatte som hjemmehjelper. I tilknytning til omsorgs-boligen var det ikke noe potetland de kunne benytte seg av, men det var et lite blomsterbed foran stuevinduet der det var plass til åtte potetplanter. Wenche ordnet det slik at hun og Ingebjørg fikk satt potetknoller også der, og da potetplantene var klare for høsting, tok de dem opp sammen. Wenche tok med selvfisket laks, rømme og agurk, og sammen fortsatte de å lage et årlig festmåltid.

Wenches fortelling illustrerer hvordan hun som hjemmehjelper bidro til å skape mening i en eldre kvinnes liv. Konkret gjorde hun setting, vanning og høsting av poteter til et årlig ritual, og til et gjennomgående samtaletema. I henhold til arbeidsinstruksen var Wenches jobb å gjøre rent i huset til Ingebjørg, og det fantes ingen vedtak om verken sosialt samvær, middagslaging eller potetplanting. Imidlertid hadde Wenche i sin arbeidshverdag såpass godt med tid og såpass stort rom for bruk av skjønn, at hun i tillegg til, og noen ganger i stedet for vedtaksfestede renholdstjenester, kunne finne på andre aktiviteter som brukeren fant meningsfulle. Men det handlet også om at Wenche hadde et genuint personlig engasjement for sine brukere, og det å bidra til at brukerne skulle få meningsfulle hverdager var også det som gav jobben mening for henne.

Mens mange som arbeider som hjemmehjelper må løpe etter klokken og ikke har tid til annet enn vedtaksfestede renholdsoppgaver, opplevde Wenche at hun hadde greit med tid til de oppgavene som skulle gjennomføres i det enkelte hjem.  Dette illustrerer viktigheten av også å vedtaksfeste ivaretakelse av sosiale omsorgsbehov som noe hjemmehjelpere og andre ansatte i kommunale hjemmetjenester skal bruke tid på, samtidig som at det er viktig å gi de ansatte rom for å utøve faglig skjønn – i større grad enn det som ser ut til å være tilfellet i dag.

Sosial omsorg i kommunal regi gis per i dag oftest i form av tilbud som dagsenter, støttekontakt eller gjennom tiltak i regi av aktivitører. Utenom slike tilbud er sosial omsorg i dag langt på vei ekstraoppgaver for ansatte i den kommunale hjemmetjenesten. Det vil si at det er oppgaver som en del ansatte noen ganger gjør, men som i hovedsak ikke er vedtaksfestet, og som det er lite oppmerksomhet omkring. Det betyr ikke nødvendigvis at sosiale behov overhodet ikke blir imøtekommet av de ansatte i hjemmetjenestene. Vår observasjon fra de to kommunene som inngår i denne studien, er likevel at den vedtaksbaserte organiseringen av tjenester, hvor sosiale omsorgsbehov hittil i liten grad artikuleres på bekostning av særlig helserelaterte tjenester, har bidratt til at sosial omsorg har blitt utelatt fra den hjemmebaserte omsorgstjenestens fokus.

Tiden er inne for å diskutere hvordan den kommunale hjemmetjenesten, i samarbeid med frivillig sektor, pårørende og andre, kan sikre at brukeres sosiale omsorgsbehov imøtekommes. Vi vet at ensomhet og isolasjon kan føre til redusert velvære og skrantende helse. Ivaretakelse av sosiale omsorgsbehov for å motvirke ensomhet og isolasjon er dermed ikke bare av betydning for den enkelte bruker, men er samtidig et viktig forebyggende tiltak som vil kunne bidra til samfunnsmessige besparelser. Vårt viktigste argument handler imidlertid ikke om økonomi. Vårt argument er at det er fullt mulig å gjøre relativt enkle grep av faglig, kulturell og strukturell art som til sammen vil bidra til at vi kommer langt nærmere intensjonen i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011). Målet må være å fremme sosial trygghet og forebygge sosiale problemer for på den måten å sørge for at folk får en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Les også:

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Skip to content