Det var ei herleg frigjerande kjensle då eg trilla sykkelen i land og tråkka bortover landevegen etter ei veke om bord. Eg hadde hat føtene på land kvar einaste dag; det var ikkje det. Folka om bord på båten var ein fin gjeng. Dei hadde teke godt i mot meg, og eg hadde følt meg velkommen. Men likevel hadde eg hatt ei kjensle av å vera innestengt. Lugarane er små. Det er ikkje nokon annan stad å gjera av seg enn i senga, og elles er alt anna stort sett fellesareal.
På ein båt har ein ingen annan stad å gå enn rundt på denne båten, uansett kor stor eller liten båten måtte vera. Djupt der nede i kroppen hadde eg ei kjensle av at eg helst ville på land. Eg er ikkje redd for å vera på havet. Eg får ikkje klaustrofobi av små rom. Det var milelangt frå panikkjensle. Ikkje noko sterkt ubehag, og denne uroa kunne nokså enkelt distraherast bort når eg skreiv, las, prata med folk eller gjorde noko nyttig. Men likevel. Eg kjente at eg helst ville på land.
Eg har aldri vore ei veke på båt før. Likevel var ikkje kjensla av uro heilt ukjent. Uansett kor spennande og flott det kan vera om bord på ein seglbåt som susar over vassflata utan motorkraft – stilt og utan during blir fartøyet skubba fram over av vinden – så har eg kjent meg innestengt meir enn fri. Sjølv om eg har vinden i håret og kjenner farten i segla. Det er berre i kajak eg ikkje har hatt den kjensla av å heller villa vera på land. I kajak er det eg sjølv som styrer båten og bestemmer kva tid eg skal i land.
Då eg sykla mot byen igjen kunne eg sjølv peila ut kursen, og i prinsippet kunne eg ha sykla så langt eg ville. Det var så deilig å leggja 15 kilometer distanse bak meg i staden for å vera time etter time på det same arealet. Båten hadde jo også tilbakelagt distansar, men eg hadde ei kjensle av å vera i ro og stengt inne.
Båten var stor nok til å måtta ha to styrmenn på til ei kvar tid, så det var ikkje akkurat nokon småbåt. Men likevel er ein båt avgrensa på ein heilt annan måte enn landjorda. Eg hadde berre ei kjensle av å vera klemt saman på så og så mange fot.
Eg nemnte for Erik at eg kjende meg litt innestengt på båten.
-Eg er jo ikkje van med dette sjømannslivet, sa eg.
-Haha. Ja, slik er det ikkje for meg, svara han.
-Ein blir vel van med det?
-Ein gjer vel det.
-Kva med dei unge som ikkje har vore om bord før og kjem rett frå skulen?
-Ja, dei har det fælt!
Eg kunne levande førestilla meg det. Då eg kom om bord, første dagen, kjente eg ei sterk uro ved tanken på å skulle vera der i ei heil veke. Kor mange timar er ikkje det? Johan fortalde om første gongen han gjekk til sjøss og skulle vera der i fire veker. Han var 17 år og ville berre heim dei første to dagane. Han måtte bita tennene saman for å ikkje berre reisa heim på dag to.
-Ein må ikkje tenkja på kor lenge det er og kva tid ein skal i land, sa han. -Ta ein dag om gongen og fokusera på arbeidsoppgåvene, det som skal gjerast.
Jo, det gav meining det. Eg prøvde å gjera som Johan. Ta ei oppgåve om gongen. Ikkje tenkja på kva tid eg skulle heim til mi eiga seng og mitt eige hus. Men det var ikkje til å koma bort ifrå at eg tenkte på kor mange dagar det var igjen. Sånn vart det.
Eg hadde det fint om bord. Flotte folk, som sagt. Interessante samtalar. Mykje å læra om båtmotorar og livet på havet for ein generasjon sidan. Mange historiar å lytta til, og ei kjensle av at eg var velkomment til å bidra i samtalen og ta del i den spøkefulle tonen.
Men akkurat no var det denne lengta etter land eg vil dvela litt ved. Eg kan ikkje svara på kvifor, ettersom eg altså ikkje vart redd eller kjente på angsten på noko vis. Det var berre som ei roleg stemme djupt der nede som sa: «Eg vil heller på land».
Då eg kom heim trong eg slappa av etter lange arbeidstimar. Eg burde ha pakka ordentleg ut og rydda litt meir. Eg gjorde ein del av det, men så gjekk eg ut for å dra opp dei visne tulipanane, planta om eit par potteplantar og sjå etter gulrøtene. Det hender rett som det er at eg går ut i hagen for å sleppa husarbeidet. Men den dagen hadde eg ei særleg sterk kjensle av at eg ville kjenna jorda i hendene. Ikkje berre trø på landjorda, eller la sykkeldekka sykla over asfalten. Eg ville grava litt i jorda og vera blant alt det grøne og fargerike som veks i den fuktige og kjølige Nordlandssommaren me har i år.
Eg blir uroleg av å vera på båt og får ro i kroppen av å luka gulrotsenger og stella med blomar. Eg kjem frå ei bodeslekt; fjellbønde, ikkje fiskarbønder. Det er som om kroppen veit det.
Sjølv om akkurat kroppen min trivst betre med jord enn med hav, så er det ikkje vanskeleg sjå føre seg at denne uroa eg kjente på kan stiga fram på land. At det er landjorda som gjer ein mann uroleg etter eit langt liv på havet. At roa senkar seg i kroppen med eit skipsdekk under føtene, og den umiskjennelege duringa og duvinga av motorfartøy på hav. Det er ikkje vanskeleg å forstå at dei pensjonerte sjøfolka søkjer til havs igjen, gong etter gong, fordi «det blir kjedeleg i lengden å sitja heime», som Svein uttrykte det. Er det den same uroa som eg kjente på, berre med motsett forteikn?
“Eg vil berre heller vera på havet. Eg vil berre heller vera på havet”, kviskrar kanskje ein annan kropp stilt der nede frå djupet. Utan grunngjeving, utan å forklara seg, utan panikk, utan frustrasjon. “Eg vil berre heller vera på havet”.
Foto: Helga Eggebø