Offerideologien er eit maktspråk. Sosialarbeidarar, sosiale rørsler, terapeutar og aktivistar kjemper for offerstatusen til grupper dei har gjort seg til talspersonar for, for på denne måten å oppnå merksemd, sympati og stønad. Samstundes avviser offergrupper som incestutsette, valdsutsette kvinner og prostituerte offeromgrepet og kallar seg sjølv for høvesvis ”survivors” eller ”sexarbeidarar”. Er offeromgrepet ei kjelde til makt eller eit stigma?
