Hjemme best – for hvem?

Vi vet at mange eldre ønsker å bli boende i egen bolig så lenge som mulig når de eldes og svekkes. «Hjemme best» eller boliggjøring av eldreomsorgen har i lang tid vært offentlig politikk. Dette innebærer at pleie- og omsorgsressursene i størst mulig grad brukes på hjemmebaserte tjenester, heller enn institusjonsbasert omsorg. Men en ny studie som belyser hva som bidrar til å skape trygghet og trivsel i eget hjem, viser samtidig at slett ikke alle eldre føler seg trygge på å bli boende (alene) hjemme – selv om man skulle få omfattende kommunale hjemmetjenester.

Hjemmet er et betydningsfullt sted. For mange eldre handler det om en bolig hvor man har bodd i flere tiår, hvor man har sine rutiner og hvor man føler seg trygg. Denne trygghetsfølelsen handler ikke bare om selve boligen, men også om møblene, bildene, og minnene fra opplevelser som har funnet sted i boligen. Også hagen, utsikten og det omkringliggende landskapet – inkludert både naboer og øvrig bebyggelse kan være viktig for hjemmefølelsen.

 Men hjemmet kan også være et ambivalent sted. Boligen kan være i dårlig forfatning. Den kan også være dårlig tilpasset alderdommen gjennom tungvinte løsninger for oppvarming, bratte trapper og høye dørterskler som gjør at det er vanskelig å bevege seg rundt i boligen uten fare for å snuble.

Dersom hjemmet ligger avsides og langt fra folk, øker risikoen for ensomhet og isolasjon. Hvordan man opplever egen bolig, vil dessuten endre seg over tid. Det som var et familiehjem med mye liv og løye, kan, særlig dersom livspartneren faller fra, etter hvert bli et sted hvor man opplever utrygghet, ensomhet og motløshet.

Mange kommuner tolker idealet om «hjemme best» i en snever forstand, altså at det for skrøpelige eldre er den beste løsningen å bli boende hjemme så lenge som mulig. Dette til tross for at undersøkelser viser at eldre har ulike boligpreferanser, og at mange ønsker å flytte til tilpassede og mer sosiale boformer med nærhet til omsorgspersonell, dersom helsen skranter.

En snever forståelse av idealet, koblet sammen med en rekke andre politiske og markedsrelaterte faktorer, har ført til en situasjon hvor man i dag ser en todelt trend: I de større byene ser vi en økende satsing på utbygging av tilpassede seniorboliger i regi av private aktører, mens det i distriktene finnes få boligalternativer tilpasset alderdommen.

Vår studie baserer seg på dybdeintervjuer med kvinner og menn, primært i 80- og 90-årene, om deres erfaringer med hjemmebasert omsorg, trygghet, bosted og flytting. Studien vår viser at eldres tanker om hva som skaper en trygg og god alderdom er mangfoldige, og at hvilket bo- og omsorgstilbud som vil passe best for den enkelte, varierer. Noen foretrekker å bli boende i egen bolig, selv når denne ligger isolert til, mens andre føler en økende bekymring og uro. Her spiller den opprinnelige boligens tilstand og beliggenhet inn, men også den enkeltes fysiske og psykiske helse.

Andre faktorer er tilgang på uformell omsorg fra påførende, ens sosiale nettverk og relasjoner, samt i hvilken grad man opplever at ens samlede omsorgsbehov blir ivaretatt. Vår studie tyder i så måte på at de eldre som får omfattende hjelp og omsorg fra sine pårørende, trives langt bedre i egen bolig enn dem som i liten grad får uformell omsorg.

Dette for å kunne tilby boformer med god tilgang til sosiale fellesskap og meningsfulle aktiviteter til dem som ønsker og trenger det. Det er nødvendig å tenke eldreomsorg og botilbud i et helhetlig perspektiv.
Denne kronikken er skrevet av Mai Camilla Munkejord, Helga Eggebø og Walter Schönfelder og stod først på trykk i Bergens Tidene 30. april 2018. Innlegget er basert på prosjektet Ageing at home og funne er publisert i artikkelen Hjemme best? Eldres fortellinger om omsorg og trygghet i eget hjem. i Tidsskrift for omsorgsforskning. 1/18.
 Illustrasjonsbilde: Privat.

Leave a comment

Your email address will not be published.