Etter en intens og stressende skriveperiode i vinter, pådro jeg meg såkalt tennisalbue. Det gjorde vondt i armene og alle typer tasting på tastatur og klikking med mus var ubehagelig. Jeg måtte rett og slett prøve å taste mye mindre. Men det er lettere sagt enn gjort når man har kontorjobb hvor nesten alt arbeidet skjer foran en datamaskin. Tennisalbuene har også lagt en demper på blogginga, som den trofaste leser kanskje har merket. Dessuten tasting på telefonen i form av tekstmeldingene eller surfing på nett vært helt utelukket. Det siste var på mange måter befrielse. På denne måten har jeg brukt mye mindre tid på telefon og sosiale media, og det demper helt klart stresset i kroppen. Men samtidig fungerer det ganske dårlig å ikke kunne sende tekstmeldinger til folk. Jeg tok er derfor i bruk tale til tekst-funksjonen på iPhonen. Den fungerer i grunnen ganske bra. Bortsett fra at den ikke kan nynorsk. Og det er grunnen til at denne bloggen er på bokmål. Den er nemlig skrevet ved hjelp av talegjenkjenning. Det krever noe redigering etterpå, men det blir mindre tasting.
På 2000-tallet jobbet jeg noen sommre som legesekretær på i Stavanger og på Ullevål. Hoveddelen av jobben bestod i å transkribere journalnotater som legene hadde diktert. Det var ingen enkel jobb, all den tid diktatene var fulle av snøvling, mumling og fremmedord jeg ikke kunne. Deretter måtte legene selv gjennomgå teksten, rette det jeg hadde skrevet feil og så godkjenne resultatet. Jeg kunne aldri helt forstå at det skulle være rasjonelt å gjøre det slik i stedet for at legene bare skrev notatene selv på direkten, men det gav i hvert fall meg en grei inntekt i flere sommere. Kanskje har talegjenkjenningsteknologien utviklet seg siden den gangen, kanskje har den gjennomsnittlige leges skrivehastighet økt og de er pålagt å skrive selv, eller kanskje er disse sekretærjobbene der ennå?
Det vonde hendene har i alle fall tvunget meg til å utforske de teknologiske mulighetene, og selve om det er bedre nå kunne det helt sikkert vært en fordel å lære seg og jobbe mer variert. De statiske bevegelsene som gjentas og gjentas foran PC skjermer og mobiltelefoner er åpenbart ikke bra for kroppen på lang sikt, så dersom han skal holde ut i arbeidslivet er det kanskje ikke så dumt å lære seg og skrive på denne måten også. Foreløpig er det i alle fall ikke tidsbesparende. Det er dessuten krevende å gjøre tankearbeid på denne måten. Jeg har skrevet så mye og lært meg å tenke gjennom hendene, mens bokstavene strømmer ut over skjermen. Men jeg ser for meg at det har et potensiale. Bare vent til jeg er blitt ordentlig god på å jobbe med talegjenkjenning. Da skal jeg ta med meg telefonen og skrive artikkel på fjellet mens jeg nyter utsikten og mens de store musklene i kroppen arbeider dynamisk. Utekontor, rett og slett!
Foto: Helga Eggebø