-Mamma. Mamma. Kvifor er det så langt til toppen? Mamma. Mamma, sjå! Det sit ein måse på steinen der oppe! Er det oss ho ser på, mamma? Mamma. Sjekk den steinen her!
Ungen hoppa opp på steinen til høgre for stien. Steinen hadde pynta seg med store lysegrøne flekkar av kartlav. Laven veks ein millimeter i året. Han må vera gamal, han som sit på steinen der.
-Mamma!
Borghild vart kalla tilbake frå filosoferinga over kartlavets liv på jorda.
-Mamma! Mamma. Skal me ikkje få godsaker snar, mamma?
-Ikkje endå. Me skal gå litt til. Mamma bestemmer kva tid det blir godteri.
-Mammaaaa. Kvifor? Kvifor kan me ikkje få no.
Borghild hadde ikkje tenkt over det før, men kvifor i all verda starta ho kvar einaste setning med «mamma»? Sjå, mamma. Kvifor, mamma. Mamma. Levde ho verkeleg med det der kvar einaste dag? Korleis kunne det ha seg at ho ikkje hadde blitt klin hakke sprø for lenge sidan?
-Mamma. Mamma. Sjå kor fort eg spring!
Ungen byksa oppover steintrappene som arbeidsfolk frå Nepal hadde blitt hyra inn for å byggja opp over fjellsida. Det var så mykje folk som gjekk her at. Folk hadde gått sund både jordsmonnet og fjellet i stadig nye stiar for å unngå gjørme og glatte parti.
-Mamma, sa ungen igjen og snudde seg mot ho.
-Ja, kva er det?
-Eg. Eg lurte på. Nei, eg gløymte det, sa ho og sprang vidare oppover.
Ungen seier mamma før kvar einaste setning, konstaterte Borghild. Har ho gjort det alltid? Kan ho ikkje gjera ein einaste observasjon, kommentera eit einaste inntrykk, gjera ein einaste ting utan å kalla på merksemda til mora? Har eg verkeleg lete ho halda på sånn frå ho var liten? Eg har skapt eit monster! tenkte Borghild.
-Mamma, har du med spikkekniven?
-Nei, eg tok ikkje med den i dag. Eg beklager.
-Å, mamma! Sa ungen med ei klagande stemme.
-Miriam. Du treng ikkje seia mamma før kvar einaste setning, gjer du vel? Mamma blir litt sprø av at det er mamma, mamma, mamma heile tida.
-Å. Men kvifor det, mamma? -Å, unnskyld, sa Miriam og tok seg i det.
Borghild gjekk midt i turfølgjet, og no hadde ungen sprunge oppover mot fortroppen. Dei andre to vaksne kom sigande med kvar sin dagstursekk på ryggen.
-Ungane mine seier også “mamma” før kvar einaste setning. -Også når dei snakkar til meg, sa Kåre med eit smil og glimt i auga. -Mamma, mamma. Kva skal me ha til middag, mamma? seier Sonja. -Pappa, meiner du vel, svarer eg og legg til at det blir lasagne i dag.
Borghild ler høgt, og Kåre flirer med. Han har nemnd før at ungane er ganske hekta på mamma. Er det litt sårheit bak den lure humringa?
-Mamma, kva tid er me framme? Høyrer ho Sonja, minstebarnet deira, ropa frå sidelinja medan ho drar mora i handa.
-Det er litt igjen, men no skal me snart ha ein liten pause, seier mora med tålmod i stemma og tek handa til barnet.
Det vart ein fin tur. Sol og vind på toppen av fjellet, men le i fjellsida og varmt i bjørkeskogen. Dei åt brødskiver på toppen og såg på havet mot nord. Det var vakkert. Ungane leika med steinane som låg der på toppen og dei vaksne hadde drakk kaffi godt pakka inn i vindjakkane. Litt hustrig, men det var fint og mildt no på seinsommaren.
På veg nedover vart det varmare ettersom sola fekk tak og fleire og fleire bjørketre gav ly for vinden. Då dei nærma seg parkeringsplassen gjekk dei forbi eit lite vatn. Det såg freistande ut.
-Kva med ein liten pause og eit bad? Føreslo Borghild.
Ho hadde ikkje før sagt det før ungane låg på magen ved breidda og prøvde å fanga småfisk. Dei plaska og skrålte. Nokon kom til å plumpa uti, tenkte Borghild.
-Kva seier du? Er det ikkje på tide med eit bad, mamma? Ho vendte seg mot mor nummer to i flokken med eit skeivt smil.
-Ja, knallgod ide, mamma! lo Thea og byrja kle av seg ullskjorta og turbuksa.
Ingen av dei hadde med seg badetøy. Borghild tok dei fleste bad utan å ha planlagt det, og det var fullt ut funksjonelt å tørka seg lett med den eine ullskjorta og kle på seg igjen.
-Mamma, skal du bada? Kvifor det? sa Miriam då ho såg opp frå fiskedammen.
Borghild svarte ikkje. Ho kledde av seg og såg på Thea som glei uti og braut den blanke vassflata med litt sprut og plask. Vatnet var varmt no på seinsommaren. Ho stod med vassflata mot leggane ein augneblink før ho la på svøm etter Thea.
-Mamma, kor skal du? Lyden av nok ein barnestemme. Ho kunne ikkje skilja det eine «mamma» frå det andre og snudde seg ikkje.
Borghild og Thea symde stadig lenger utover. Vatnet var varmt nok til at ho kunne symja så lenge ho lysta. Lyden av barnestemmar bar over vassflata, men no var det nok mamma. Dei to mammaene symde uforstyrra av garde mot den andre breidda langt der borte.