Viktige endringer i integreringsloven og statsborgerloven skal behandles i Stortinget i oktober. Et omdiskutert punkt er innføring av bestått språktest på såkalt B1-nivå for å kunne søke om statsborgerskap. Slike tester har blitt kritisert for å føre til at mange grupper i praksis aldri vil få tilgang til de rettighetene og den juridiske tryggheten som permanent opphold og statsborgerskap innebærer. Hvilke konsekvenser får det når politikken preges av stadig mer usikkerhet og midlertidighet for innvandrere?
Strengere vilkår som medfører økt midlertidighet er en trend i europeisk innvandringspolitikk. I kjølvannet av flyktningkrisa i 2015 ble det på kort tid gjort flere endringer i norsk utlendingsrett som medfører økt midlertidighet og usikkerhet for store grupper innvandrere: For det første et nytt inntektskrav for permanent oppholdstillatelse og for det andre en ny bestemmelse om tilbakekall av flyktningstatus. Disse endringene – som vil få store konsekvenser – ble ikke utredet og knapt diskutert i Stortinget og i offentligheten. Det går fram av en ny artikkel i Nytt norsk tidsskrift.
I 2016 vedtok Stortinget et helt nytt inntektskrav for permanent oppholdstillatelse. Tidligere var det slik at man kunne søke om permanent opphold etter tre år, forutsatt at man hadde deltatt i opplæring i norsk og samfunnskunnskap og slik gjort en innsats for å bli integrert. Nå må alle som ønsker permanent opphold i tillegg dokumentere at de har en inntekt på omtrent 250 000 kroner, og at de ikke har mottatt sosialhjelp. Beregninger viser at mange flyktninger og familieinnvandrere ikke har den påkrevde inntekten selv etter 10 år. Inntektskravet vil derfor innebære at mange flere personer kommer i en situasjon der de fortsatt har midlertidig tillatelse etter mange år i Norge – og dermed heller ikke kan søke statsborgerskap.
I den samme perioden ble det gjort en annen viktig endring som omhandler tilbakekall av flyktningstatus. Utlendingsloven har hatt en sovende bestemmelse, om at rett til beskyttelse tar slutt når situasjonen i hjemlandet bedres. Etter asylforliket fikk Utlendingsdirektoratet (UDI) instruks om at denne bestemmelsen for første gang skulle praktiseres. Justis- og beredskapsdepartementet omtalte dette som «en omlegging av langvarig forvaltningspraksis på utlendingsfeltet», men den ble gjennomført uten offentlig debatt eller behandling i Stortinget. Slik regelverket nå er utformet betyr det at alle som har fått asyl i Norge – og som fram til nå har kunnet være relativt trygge på at de får bli her – må leve i uvisshet helt fram til de får permanent oppholdstillatelse.
Praksisendringen om tilbakekall av flyktningstatus, kombinert med inntektskravet for permanent opphold, vil medføre at store grupper innvandrere kan måtte leve med usikkerhet i svært lang tid. Mens inntektskravet for permanent opphold påvirker alle innvandrere i Norge, gjør opphør av flyktningstatus at virkningene blir spesielt sterke for flyktninger. I tillegg har saksbehandlingen vist seg å være svært treg, noe som bidrar til og ytterligere usikkerhet.
Ulike forskningsprosjekter fra de siste par årene tyder på at usikkerhet knyttet til midlertidighet og tilbakekall kan ha negative konsekvenser for den enkeltes psykiske helse og livskvalitet. Dersom man ikke stoler på om man får bli i Norge, kan det dessuten bli vanskelig å investere i en framtid her. Samtidig legger integreringspolitikken stadig større vekt på langsiktige investeringer i utdanning og kvalifisering for å sikre at innvandrere står arbeid over tid.
Foreløpig har vi ingen effektstudier av det nye inntektskravet, men en studie av det norske introduksjonsprogrammet tyder på at inntektskravet for permanent opphold kan undergrave, istedenfor å understøtte, kvalifisering. Dette fordi deltakerne prioriterer lønnsarbeid – gjerne i form av ufaglærte jobber – til fordel for et langsiktig mål om å lære seg norsk og kvalifisere seg til faglærte jobber.
Mer midlertidighet er et innvandringspolitisk virkemiddel som kan medføre færre ankomster og flere returer. Erfaringene har imidlertid vist at svært få flyktninger returnerer. Vedvarende frykt for å miste oppholdstillatelsen, vil kunne ha negative effekter for den langsiktige integreringen. Slike målkonflikter – og de politiske dilemmaene det innebærer – mellom innvandrings- og integreringspolitikken bør gjøres til gjenstand for grundig utredning og politisk diskusjon der mulige effekter og interaksjonseffekter belyses og avveiinger begrunnes. Dette er sentralt i demokratiske beslutningsprosesser og for at politikken i størst mulig grad kan oppnå sine intenderte formål.
Helga Eggebø (Nordlandsforskning) og Anne Balke Staver (NIBR/OsloMet).
Denne kronikken ble først trykket i Klassekampen 5. oktober 2020.
Illustrasjonsbilde: DSC_0304 av ndlon, CC BY-NC-ND 2.0
Kilde: Eggebø, Helga og Anne Balke Staver (2020) “Mer midlertidighet”, Nytt Norsk Tidsskrift 37(2): 125-136. Doi: 10.18261/issn.1504-3053-2020-02-04