Elisabeth Stubberud og Deniz Akin har skevet en viktig rapport om livssituasjonen til skeive enslige mindreårige asylsøkere i omsorgssentre og asylmottak. Den er basert på dybdeintervjuer med skeive enslige mindreårige, ansatte på omsorgssentre og mottak, og personer i andre formelle hjelperrelasjoner til enslige mindreårige. De enslige mindreårige som inngår i utvalget er homofile eller bifile cis-menn og transkvinner.
Forskningen på enslige mindreårige asylsøkeres livssituasjon har vist at dette er en gruppe som er mer utsatt for psykiske problemer som depresjon og angst enn andre barn og unge i de samfunnene de kommer til, og de fleste enslige mindreårige asylsøkere har opplevd dødsfall hos en som stod dem nær, vært vitne til vold og opplevd krig. Levekår og livskvalitet for disse barna henger blant annet sammen med hvilke omsorgs- og botilbud de får. Men frem til nå har ikke denne forskningen tematisert skeive barn og unges situasjon. Forskningen til Stubberud og Akin er derfor et viktig bidrag på feltet.
Rapporten viser med all tydelighet at det å være skeiv kan utgjøre en ekstra sårbarhetsfaktor. Informantene beskrev forskjellige grader av depresjon, skam, frykt, usikkerhet, og problemer med å akseptere egen seksualitet eller kjønnsidentitet. De aller fleste deltakerne i undersøkelsen hadde dessuten blitt utsatt for mobbing og trakassering, herunder trusler og fysisk vold, knyttet til det å være skeiv på mottak eller omsorgssenter. Av rapporten framgår det videre at spesielt enslige mindreårige som bryter normer for kjønn, for eksempel gutter med et feminint kjønnsuttrykk, er særlig utsatt for negative reaksjoner fra andre beboere. En av informantene sa at «du kan ikke leve hvis du alltid er redd, selv ikke hvis du bor i et land hvor alt er lov» (sitert på side 20).
Informantene i undersøkelsen fortalte også om manglende skeive nettverk i kommunene der de var bosatt, og mobbing, trakassering eller utfrysing i utdanningssituasjoner som ikke ble håndtert på en god måte av de ansatte. Også de som valgte å forlate mottak, oppgav frykt eller erfaringer med mobbing og trakassering som en av flere grunner. Som følge av dette beskrev informantene isolasjon og ensomhet. Enkelte blant dem prioriterte derfor å si fra seg formelle rettigheter for å kunne være i nærheten av skeive venner. Noen av disse barna, ungdommene og unge voksne har gyldige oppholdstillatelser, men føler seg fremdeles utrygge blant andre innvandrere, og stoler ikke på systemet.
De skeive som deltok i undersøkelsen hadde forskjellige erfaringer og behov, også når de reflekterte rundt åpenhet i mottak. Mens noen hadde vært åpne overfor ansatte, ønsket andre å være åpne, men hadde ikke fått det til. Noen var åpne overfor andre beboere, men i hovedsak var de det ikke. Noen opplevde å bli eksponert eller «mistenkt» av andre beboere, uten å ønske åpenhet. Samtidig kan åpenhet være en forutsetning både for å få god hjelp på mottak, omsorgssenter eller i bosettingsprosessen, emosjonell støtte og bekreftelse, og hjelp til å få kontakt med skeive nettverk. Åpenhet om kjønn og seksualitet kan også være viktig informasjon i en asylsak, men det er ikke gitt at de enslige mindreårige umiddelbart forstår at dette er av betydning. I tillegg kan de enslige mindreårige være redde for at informasjon om eksempelvis seksuell orientering skal bli kjent i hjemlandet dersom de er åpne overfor advokat eller myndigheter. Åpenhet forutsetter tillitsrelasjoner og at noen har tematisert seksuell orientering og kjønn på en måte som har vært gjenkjennelig for dem.
De unge skeive som ble intervjuet i undersøkelsen ga unisont uttrykk for at kjønn og seksualitet ikke i tilstrekkelig grad tematiseres på mottak og omsorgssenter, og at de selv ikke opplever å ha fått nok informasjon om dette etter ankomst til Norge.
Stubberud og Akin fremhever at der er et behov for at ansatte på omsorgssenter og mottak i større grad tematiserer variasjoner i kjønn og seksualitet overfor alle enslige mindreårige. Dersom de ansatte ikke tematiserer kjønn og seksualitet med andre enn skeive beboere, signaliserer de implisitt at seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kun er relevant for skeive. Dermed får verken heterofile, eller skeive som ikke er gjenkjennelige for ansatte som skeive, informasjon og mulighet til å lære. Stubberud og Akin påpeker at det er et problem «At ikke alle får kunnskap om variasjoner i kjønn og seksualitet, og lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoners (lhbti-personers) rettigheter og muligheter i Norge» (Stubberud og Akin 2018: 44).
En annen rapport som Stubberud står bak – som omhandler unge skeives bruk av kommunale helsetjenester – viser at mangelen på kompetanse, tematisering og god informasjon er et mer generelt problem i Norge. Også i denne studien – som inkluderer unge skeive både med og uten samisk bakgrunn – fremkommer det at både ungdommene selv og helsesøstrene at der er et behov for bedre kompetanse blant de ansatte i helsetjenestene.
Kilder: