Over hele Europa blir hensynet til integrering brukt som et av argumentene for å stramme i regelverket for familieinnvandring. Et viktig spørsmål er derfor om de ulike vilkårene fører til bedre integrering?
Vi har gått gjennom den internasjonale og norske forskningen som finnes om dette temaet. Svarene vi fant, var ikke entydige. Mens strengere regler oppleves som negativt for familiene som blir direkte berørt, peker enkelte studier på at slike regler kan få flere i arbeid, i alle fall på kort sikt.
Da vi lanserte rapporten «Family migration and integration: A literature review» i slutten av mai, utløste det en diskusjon om strenge reguleringer, familiesplittelse på den ene siden og mulige positive effekter på den andre.
La oss først gi noen eksempler fra forskningen som viser de negative konsekvensene for familiene: Når det stilles strenge krav til inntekt for den som allerede bor i landet, så kan det gjøre at det bare er de mest ressurssterke som får samlet familiene.
Inntektskravene medfører at flest kvinner, unge og etniske minoriteter opplever at familien deres ikke får komme, ettersom dette er grupper som i snitt har lavere lønn og svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. I land som krever språk- og integreringstester, er det særlig lavt utdannede personer som får avslag.
Forskningen viser at familieinnvandringspolitikken i Europa dermed kan føre til mer selektiv innvandring. I forskningen diskuterer man om nettopp dette kan være en konsekvens som mottagerlandene ønsker. Spørsmålet blir da om det er etisk riktig at retten til familieliv, som er godt etablert i internasjonal jus, skal forbeholdes de med mest ressurser.
Strenge regler for familieinnvandring kan ha negative effekter for arbeidsmarkedsdeltagelsen på lang sikt. Canadiske studier viser hvordan regelverket der forsterker tradisjonelle kjønnsroller og fører til lavere lønn og dårligere integrering på arbeidsmarkedet for ekteskapsinnvandrere.
Dersom vilkår som inntektskravet presser folk til å prioritere kortsiktig lønn fremfor å investere i utdanning, vil konsekvensene på lengre sikt kunne være til hinder for integrering. Tall fra Norge viser også at mange innvandrere fra lavinntektsland, inkludert familieinnvandrere, har en tendens til å falle ut av arbeidsmarkedet på litt lengre sikt. Her viser forskerne til at de viktigste faktorene for langsiktig integrering er at individene investerer i kompetanse og utdanning. Men som det går frem av rapporten, er det tynt med forskning på de langsiktige konsekvensene av reguleringene.
Strengere regler fører nødvendigvis med seg familiesplittelse. Studier fra USA, Canada og Storbritannia dokumenterer at dette har alvorlige negative konsekvenser for dem det gjelder. En studie dokumenterer at familiesplittelse har like negative konsekvenser for flyktningers psykiske helse som traumatiske hendelser knyttet til krig og forfølgelse.
Innvandringsreguleringer fører også til at europeiske borgere nektes å leve sammen med sin familie, og dette fører til emosjonelle, praktiske og økonomiske utfordringer. Barn som blir skilt fra en av foreldrene, sliter med angst, uro og adferdsproblemer. De som blir skilt fra hverandre, opplever redusert livskvalitet og dårlige betingelser for arbeidsmarkedsdeltagelse og integrering.
Men bildet er altså ikke entydig. Enkelte studier antyder at høyere krav kan gi positive resultater. For eksempel viser en tysk studie at språktesting som vilkår for familieinnvandring kan føre til at man lærer språket noe raskere. Videre viser en norsk studie fra 2010 at inntektskravet for familieinnvandring førte til litt høyere inntekt og deltagelse på arbeidsmarkedet på kort sikt for den gruppen som var omfattet av kravet fra 2003. Det peker i retning av at slike vilkår for familieinnvandring kan føre til bedre integrering på arbeidsmarkedet for noen grupper. Men kunnskapen er tynn når det gjelder denne typen effekter.
Det samme gjelder studier som ser på hva strengere regulering av familieinnvandring betyr for hvilke innvandrere som kommer til et land. Mange land ser innstramninger i familiepolitikken som et verktøy for å kontrollere innvandringen, også av andre grupper enn familieinnvandrere selv, slik som asylsøkere. Men denne effekten er foreløpig lite utforsket.
Det som synes klart, er at strengere familieinnvandringspolitikk gir flere avslag. Dersom man ønsker redusert innvandring, er vilkår som høye inntektskrav, språk- og integreringstester, høye aldersgrenser og tilknytningskrav nyttige virkemiddel. Et eksempel i den norske konteksten er underholdskravet, som innebærer at den som vil ha familien sin til Norge, må dokumentere inntekt på ca. 250.000 i året. Dette vilkåret fører til mange avslag.
Forskningen har også sett på hva som virker integrerende. De fleste studiene tyder på at det ikke er integreringstester, språktester og inntektskrav som betyr mest for om folk blir integrert eller ikke. Snarere peker forskerne på viktigheten av mulighetene, rettighetene og pliktene som folk får når de kommer til landet.
Tilgang til språkopplæring og utdanning er viktig. Å hindre diskriminering i arbeidsmarkedet og utnytte familieinnvandrernes kompetanse, er også svært avgjørende. Videre er det viktig at folk har tilgang til grunnleggende velferdsordninger for å unngå fattigdom, segregering og marginalisering.
Vår gjennomgang viser at politikerne her som ellers må veie ulike hensyn opp mot hverandre. På den ene siden har man de samfunnsmessige konsekvensene av innvandringspolitikken. Her inngår både innvandringsregulerende og samfunnsøkonomiske hensyn. På den andre siden har vi de negative konsekvensene for individer og familier, med tilhørende rettigheter.
Denne kronikken er skrevet av Helga Eggebø og Jan-Paul Brekke og ble først publisert hos Aftenposten, 11. juli 2018 under tittelen “Flukt, splittelse, konsekvenser. Vi har gjennomgått norsk og internasjonal forskning på familieinnvandring. Dette er hva vi fant”.