Fråvêrande fedre og valdelege søner

“Dersom gutter skal bli menn, men ikke voldsmenn, er det mye som taler for at fedre er viktige” skreiv pensjonert sosiolog Sigurd Skirbekk i Aftenposten 25. februar. Han viser til at høvesvis 72 og 60 prosent av amerikanske mordarar og valdtektsmenn har vakse opp utan kontakt med far, og konkluderer med at det er en samfunnsrisiko å sidestilla “andre familieformer” med ein tradisjonell kjernefamilie med mor, far og barn. I kveld var han invitert til Dagsnytt 18 for å diskutera det spørsmålet med meg.

Eg har nokre innvendingar til Skirbekk sitt faktagrunnlag, resonnement og konklusjonar.

Den 30 år gamle forskinga som Skribekk viser til, “Life without Father: America’s Greatest Social Catastrophe” tilhøyrer ei tid og ein tradisjon der skilsmisser, åleinemødrer, særleg svarte åleinemødrer, får skulda for dei fleste sosiale problem, og kor barn blir omtalt som “product of illegitimate birth”.

Dessutan er der nokre opplagte innvendingar mot årsaksforklaringa Skirbekk presenterer, nemleg at fråvêret av en mannleg forelder i seg sjølv skulle vera ei viktig årsak til valdskriminalitet. Det godt kjent frå valdsforskninga at sosial marginalisering, slik som rus, fattigdom, vald, konflikt, og generelt vanskelege oppvekst- og levevilkår, gir større risiko for å utøva vald. Det er grunn til å tru at slik marginalisering samanfaller med større risiko for samlivsbrot og brot i relasjonar mellom foreldre og barn.

Det er liten tvil om at det kan vera traumatiserande for barn å oppleva konflikt, samlivsbrot eller å bli forlatt og svikta av ein av foreldra. I ein del tilfelle er det dette som har skjedd når far er fråvêrande. Men det er noko heilt anna enn å vera unnfanga ved hjelp av sæddonor og voksa opp i ein familie med ei eller to mødrer. Det er forska ein god del på korleis det går med dei av oss som veks opp med foreldre av same kjønn, og konklusjonane er relativt eintydige: Det går like bra som med barn som veks opp med ein far og ei mor. Det er ikkje biologisk forelderskap, foreldra sitt kjønn eller seksuelle orientering som er avgjerande. Det som betyr noko er å ha stabile, trygge og omsorgspersonar som er emosjonelt tilstades, og fråvêr av fattigdom, konflikt, vald og omsorgssvikt.

Skirbekk er bekymra for at me ikkje diskuterer konsekvensane av “andre familieformer” i Norge. Men det er nok av stemmar i den norske debatten som har hevda at familiar som bryt med normene for den tradisjonelle kjernefamilien er eit samfunnsproblem. Skeive foreldre og barn med skeive foreldre opplever stadig å måtte forklara og forsvara at familien og barneoppdragelsen er god nok. Eg kjenner ikkje til tilsvarande studie av single mødre som har fått barn ved assistert befruktning, men eg kan tenkja meg at dei av oss som er i den situasjonen stadig vekk må forklara og forsvara at ungane har det bra.

Kva faktorar er avgjerande for at barn skal ha trygge og gode oppvekstvilkår som legg til rette for gode voksenliv? Det er eit utruleg viktig spørsmål som me faktisk veit ganske mykje om. Nyare forsking viser at foreldra sitt kjønn, seksuelle orientering eller biologisk forelderskap ikkje er det avgjerande. Og heldigvis er norske fedrar i dag i stor grad nærvêrande foreldrar som tek aktivt del i omsorgen for sine barn frå dei er heilt små, på ein heilt anna måte enn tidlegare generasjonar fedrar.

Kjelder:

• Følelser betyr mer enn biologi for barn i skeive familier
• Studie: Homofile foreldre har like sunne barn som heterofile foreldre
• Bekymret for barn med homofile foreldre
• Same-Sex and Different-Sex Parent Households and Child Health Outcomes: Findings from the National Survey of Children’s Health
• Life without Father: America’s Greatest Social Catastrophe
• Jorid Krane Hanssen, 2014, Regnbuefamiliers døtre og sønner. Å forhandle med dominerende oppfatninger av familie og foreldreskap.

Illustrasjonsbilde: Dag 54 Smiiil av Tormod Ulsberg, CC BY-NC-ND 2.0.