Kan ikkje klaga

Dei siste to åra har eg hatt gleda av å delta i eit forskingsprosjekt om heimebasert eldreomsorg. Me har intervjua 28 eldre i Tana og Steigen om livet dei har levd, korleis det er å bli gamal og korleis dei opplever eldreomsorgen. “Æ kainn ikkje klage”, viste seg å vera ei gjennomgåande fråsegn i materialet. Då me undersøkte dette uttrykket og fortellingane deira nærare, fann me at det å ikkje kunne klage kan bety fleire heilt ulike ting, men at det har ein klar og tydeleg overordna bodskap: Kroppslege behov, som medisinsk og praktisk hjelp, er stort sett dekka. Men like mykje som å ta vare på kroppen, har dei av oss som er blitt gamle også behov for to heilt essensielle ting:

• Å bli sett som eit heilt menneske og ikkje redusert til ein stakkarsleg omsorgsmottakar.
• Å ha tilgang til meiningsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar i kvardagen.

Å ikkje ville klage handla i fleire tilfeller om at informantane ville snakka om heilt andre ting enn helse- og omsorgsbehov. Dei fortalde om livet dei hadde levd, kva dei hadde oppnådd og kven dei har vore for andre. Ein mann, la oss kalla han Arne, fortalde dramatiske historiar om oppveksten, ungdomstida og evakueringa av Finnmark. Han fortalde om seg sjølv som ein hardtarbeidande, sterk, kunnskapshungri og samfunnsengasjert mann. Ei kvinne me kallar Solveig fortalde engasjert om korleis ho heile livet har stått på og kjema for dei svake i samfunn. Ho fortel om alt ho har sloss for og bidratt til å endra, og resten av si tid vil ho kjempa for at eldre i kommunen skal kunne leva gode og verdige liv. På subtilt vis motsetter både Arne og Solveig seg å bli redusert til ein hjelpetrengande gamling.

“Kan ikkje klaga” er i andre samanhengar ein frase som blir etterfølgd av eit tydeleg MEN. Ein vil kanskje ikkje framstå som utakknemleg og klaga på den hjelpa ein får. Men samstundes hadde ein kanskje trengt meir praktisk hjelp i kvardagen. Det mest framtrendande udekka behovet derimot, var behovet for meingingsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar i kvardagen. Gerd for eksempel, kom gong etter gong tilbake til at ho så gjerne skulle kome seg ut av huset og treffa folk på kafeen. Ho hadde spurd heimetenesta om dei kunne ta ho med, men dei kom berre for å hjelpa ho med påkledning og svarde at dei ikkje kunne ta ho med ut. Vidare fortalde ho at ho hadde håpa at me forskarar, ettersom heimetenesta ikkje hadde tid, skulle ta ho med ut når me kom på besøk.

Mange andre informantar etterlyser det same som Gerd: Dei skulle så gjerne kome seg ut av huset, treft andre folk, hatt ein interessant samtale eller gjort ting dei har brukt å gjera når dei var yngre og friskare, som å kome seg ut i båten, vært på hytta, gått på besøk til naboen, laga kaffibål i ved elva, eller andre ting som oppleves som meiningsfylt. Men mange av dei me har snakka med etterspør ei eller anna form for hjelp eller tilrettelegging for at dette skal vera innanfor rekkevidde.

I andre intervju fortel informantane at dei ikkje kan klaga, og heile intervjuet bygg opp under inntrykket av at personen lever eit godt liv og ikkje har noko særleg å klaga på. “Ingen har så mange som eg!” erklærte Inger og fortalde om ei heimehjelp som alltid hadde tid til ein prat og ein kopp kaffi, om middag og tradisjonsmat hjå slektningar og om å koma seg ut av huset. Anna, som budde på omsorgsbustad, var eineståande nøgd med praktisk hjelp, men ikkje minst med alle tilboda og aktivitetane i tilknyting til omsorgsbustaden:  “Og så kommer det jo forskjellig og underholder oss. Nå sist uke vart det Sortland mannskor som sang til oss. Og før jul, da kom korpset og spilte. Det var en lørdagskveld og de stod ute i hagen og spilte. Ja, det er kjempeflott. Jeg må si jeg har et godt liv. Vi sitter ikke her og styrer for oss selv på noe tidspunkt!”

Det viktigaste funnet me vil framheva i dette forskingsprosjektet er behovet for å bli sett som eit heil menneske og ha tilgang til meiningsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar i kvardagen. Dei som opplever å ha dette, fortel om gjennomgåande gode liv på tross av helseplager og at kroppen svekkes. Dei som blir sittande lange dagar åleine utan å ha noko meiningsfylt å ta seg til, har det ikkje så bra. Dei uttrykker dette på meir eller mindre direkte måtar, og samla sett ber intervjua ein tydeleg bodskap om at dette er eit udekka behov.

Utfordringa, slik som den norske eldreomsorgen er organisert, er at fokuset først og fremst er på helsefaglege og praktiske oppgåver. Vedtak om heimetenester fokuserer på dei kroppslege aspekta ved omsorgen. Sosial omsorg kan seiast å vera ein blind flekk i  organiseringa av omsorgsarbeidet. Eller det vil seia, dei tilsette ser at meingsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar er viktige behov som har mykje å seia for helsa og moglegheita til å bu heime. Men dei opplever ikkje at dei har tid eller at dette er deira primære oppgåve. Nokon etterspør at sosialearbeidarar eller miljøterapeutar kunne ta seg av behovet for meiningsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar, men desse faggruppene er dårleg representert i norsk eldreomsorg. Sosial omsorg er sjølvsagt delvis eit spørsmål om tid og ressursar, og dei kommunale helse- og omsorgstenestene er under press. Men det er også eit spørsmål om fokus, merksemd og organisering, og her meiner me at det er viktig og mogleg å få til betringar.

Meiningsfylte aktivitetar og sosiale relasjonar er viktig for livskvaliteten til kvar og ein. Men det er også viktig i eit folkehelseperspektiv. Med omsorg for både kroppen og sinnet, er det betre sjanse for at me held oss friske og sjølvstendige så lenge som mogleg.

Illustrasjonsbilde: Moms hands av danna § curious tangles CC BY-NC-ND 2.0