Stortinget har vedtatt en ambisiøs reform for norsk eldreomsorg – Leve hele livet. Her slås det fast at aktivitet og fellesskap er to et sentralt områder hvor dagens tilbud til eldre ofte svikter. Med denne reformen tar norske politikere tak i en mangel som det er på høy tid å gjøre noe med, det viser nye funn fra forskningsprosjektet «Ageing at home».
I norsk eldreomsorg har der nemlig vært et langvarige og ensidig fokus på helserelaterte omsorgstjenester. Dette har ført til at sosial omsorg i liten grad blir ivaretatt i hjemmetjenestene. Dette på tross av at den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester eksplisitt slår fast at tjenestene skal fremme sosial trygghet, forebygge sosiale problemer samt sikre at den enkelte får mulighet til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Men selv om organiseringen av hjemmetjenestene er konsentrert rundt helse og praktisk bistand, gjøres det også godt sosialt omsorgsarbeid av de ansatte i sektoren. Dette er et arbeid som gjerne forbli usynlig, ettersom det gjerne ikke vedtaksfestes og rapporteres på dette.
Et eksempel fra vår forskning er hjemmehjelpen «Wenche». For å illustrere arbeidshverdagen sin fortalte hun om sin relasjon til brukerne. Det Wenche formelt skulle gjøre, var husvask. Men for Ingebjørg var det sosiale samværet og det å snakke om og utføre meningsfulle aktiviteter minst like viktig. En vår hadde brukeren, Ingebjørg, fortalt at hun lengtet etter å se potetplantene gro i hagen: «Hun sa til meg at, Wenche, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har jo den åkeren bak huset, men det er ingenting som vokser der!» Så jeg sa at «Det kan vi fikse. Jeg hjelper deg».
Ingebjørgs voksne barn mente at det bare var tøv at deres gamle mor skulle grave i jorden og sette poteter når det var så billig å kjøpe potene i butikken. Men, forklarte Wenche: «Det var jo hennes glede!» Wenche bestemte seg derfor for å bruke noe av den tildelte tiden ikke bare til forhåndsbestemte oppgavene, men også til å sette potetknoller med skudd, for så at de sammen kunne ta opp potetene når tiden var inne. Den første sesongen ble avsluttet med et bedre middagsmåltid bestående av kokte ny-poteter fra egen åkerflekk, kokt laks, agurksalat og en klatt rømme.
Etter noen år med dette som en hovedaktivitet og et viktig samtaletema i deres samvær, flyttet Ingebjørg til en omsorgsbolig. Der var der ikke noe potetland de kunne benytte seg av, men det var et lite blomsterbed foran stuevinduet der det var plass til åtte potetplanter. Wenche ordnet det slik at hun og Ingebjørg fikk satt potetknoller også der, og da potetplantene var klare for høsting, tok de dem opp sammen og hadde sitt årlige festmåltid.
Wenches fortelling illustrerer hvordan hun som hjemmehjelper bidro til å skape mening i en eldre kvinnes liv. I henhold til arbeidsinstruksen var Wenches jobb å gjøre rent i huset til Ingebjørg, og det fantes ingen vedtak om verken sosialt samvær, middagslaging eller potetplanting. Imidlertid hadde Wenche i sin arbeidshverdag såpass godt med tid og såpass stort rom for bruk av skjønn, at hun i tillegg kunne finne på andre aktiviteter som brukeren fant meningsfulle. Det å bidra til at brukerne skulle få meningsfulle hverdager var også det som gav jobben mening for Wenche. Mens mange som arbeider som hjemmehjelper må løpe etter klokken og ikke har tid til annet enn vedtaksfestede oppgaver og knapt nok det, opplevde Wenche at hun hadde tid.
I dag blir sosial omsorg i for stor grad ekstraoppgaver for ansatte. Det er oppgaver som en del ansatte noen ganger gjør, men som i hovedsak ikke er vedtaksfestet, og som det er lite oppmerksomhet omkring. Det betyr ikke nødvendigvis at sosiale behov overhodet ikke blir imøtekommet av de ansatte i hjemmetjenestene. Vår observasjon fra de to kommunene som inngår i denne studien, er likevel at den vedtaksbaserte organiseringen av tjenester, hvor sosiale omsorgsbehov hittil i liten grad artikuleres på bekostning av særlig helserelaterte tjenester, har bidratt til at sosial omsorg har blitt utelatt fra den hjemmebaserte omsorgstjenestens fokus.
Tiden er inne for å diskutere hvordan den kommunale hjemmetjenesten, i samarbeid med frivillig sektor, pårørende og andre, kan sikre at brukeres sosiale omsorgsbehov imøtekommes. Vi vet at ensomhet og isolasjon kan føre til redusert velvære og skrantende helse. Ivaretakelse av sosiale omsorgsbehov for å motvirke ensomhet og isolasjon er dermed ikke bare av betydning for den enkelte bruker, men er samtidig et viktig forebyggende tiltak som vil kunne bidra til samfunnsmessige besparelser. Vi mener at det er fullt mulig å gjøre relativt enkle grep av faglig, kulturell og strukturell art som til sammen vil bidra til at vi kommer langt nærmere intensjonen i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Målet må være å fremme sosial trygghet og forebygge sosiale problemer ved å tilrettelegge for at folk får en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen torsdag 27. juni 2019.
Illustrasjonsbilde: Helga Eggebø