I 2008 var jeg i Alaska sammen med klassen fra Alta Folkehøgskole (den gangen Øytun Folkehøgskole). Vi landet på flyplassen i Anchorage fulle av eventyrlyst, satte oss inn i en leiebil og suste av gårde mot det ukjente. Jeg husker følelsen av å kjøre bil i Alaska. Det var følelse av full frihet. Villmarka var alle steder rundt oss og vi kunne kjøre absolutt hvor som helst. Det er ikke ofte bilkjøring har gitt meg denne uforklarlige men veldig sterke følelsen av frihet. Men dette øyeblikket i Alaska kjente jeg på det.
I USA – frihetens land – synes frihetsfølelsen kanskje i særlig grad å være knyttet til a) å kjøre bil og b) bære våpen. Det å kjøre store biler som sluker drivstoff – til omtrent samme pris per gallon (ca 4 liter) som vi betaler for 1 liter – framstår som en ukrenkelig rettighet. Mange ser ut til å ha den samme tilnærming til det å bære våpen. På tross av et skremmende høyt antall mennesker er drept i masseskytinger de siste tiårene, synes det umulig å få oppslutning for å stramme inn åpenlovene. Den ukrenkelige individuelle retten til å bære våpen ser ut til å ha forrang for folks rett til trygghet og liv.
Den amerikanske våpenlovgivningen, og den følelsen av frihet mange synes å knytte til våpen, fremstår som ren galskap fra et norsk perspektiv. Her er det svært få som oppfatter retten til å bære våpen som en ukrenkelig individuell rettighet og krever frihet fra statlig innblanding. Privatbilismen derimot, har nok en litt liknende status også her. Ved forrige meningsmåling hadde “andre partier” – og det vil stort sett si organisert motstand mot bompenger – 4,5 prosent oppslutning. Jeg tror dette handler om at bilen og privatbilismen for mange har status som frihetssymbol og ukrenkelig rettighet.
Privatbilismen medfører store klimautslipp, beslaglegger enorme arealer og medfører store utgifter for velferdsstaten. Svevestøv og utslipp fra privatbilismen gjør lufta farlig å puste inn i flere byer i landet. Det finnes tiltak for å begrense skadevirkningene av privatbilismen, for eksempel fotobokser og bompenger. Men det synes å være liten vilje til tiltak som virkelig monner. Snarere tas det for gitt at vi må bygge flere, breiere og større veier. At vi må ha flere biler. Og at syklende og gående må vike “av hensyn til trafikken” – det vil si framkommeligheten for billistene.
La meg komme med et eksempel på hvordan bilisme prioriteres – helt selvfølgelig – her i småbyen Bodø. På campus på Nord universitet, er det gratis parkering (kanskje med unntak av noen få plasser aller nærmest hovedinngangen). Hele campus er dessuten dekket av parkeringsplasser. Grøntarealer, alléer, benker og rekreasjonsområder er der derimot nesten ingenting av. Det finnes ikke en eneste merket sykkelvei inn på universitetsområdet. Om vinteren brytes alle parkeringsplassene grundig etter hvert eneste snøfall. Dette må nødvendigvis være ganske kostnadskrevende, men bilistene betaler ingenting for denne tjenesten. Sykkelparkeringen derimot, snør igjen. Videre er det selvsagt knyttet store alternativkostnader til at så mye areal, i et attraktivt område, beslaglegges til parkering.
Gratis disponering av areal – i form av gratis parkering – og gratis brøyting må ansees som en betydelig subsidie av ansatte og studenter som velger forurensende transport. Dersom dette hadde vært anerkjent som en subsidie og en fordel betalt av arbeidsgiver, skulle det vært gjenstand for fordelsbeskatning. Men det er det ikke. Snarere tas det fullstendig for gitt at studenter og ansatte har en selvfølgelig rett til å kjøre bil hver eneste dag, og at universitetet skal tilrettelegge for og finansiere alle utgifter knyttet til dette. Det finnes ingen slik tilrettelegging eller subsidiering av andre transportmuligheter som buss og sykkel. Privatbilisme som en selvfølgelighet og en rettighet står så sterkt at det i liten grad stilles kritiske spørsmål.
Dette selv om universitetet også befolkes av en rekke dyktige og anerkjente klimaforskere som dokumenterer hvordan klimaendringene er vår tids store utfordring. Der er også skrevet interessante publikasjoner om hvorfor og hvordan privatbilismen stadig prioriteres, for eksempel rapporten “Barrierer mot bærekraftig mobilitet“. Det er ikke mangel på kunnskap som er problemet, i alle fall.
Menneskeskapte klimaendringer truer matproduksjon, helse og sikkerhet, og dermed også den produktiviteten og velstanden vi har gjort oss så avhengige av. Av lokale tiltak har Bodø en nullvisjon for vekst i biltrafikken. I lys av globale utfordringer og lokale målsetninger, hvorfor i alle verdens land og rike skal Nord universitet subsidiere privatbilisme med å stille store arealer og brøytemannskap til disposisjon helt gratis? Dette betimelige spørsmålet er ikke en gang på dagsorden etter meg bekjent. Privatbilisme som rettighet står så sterkt at vi i altfor mange sammenhenger tar det for gitt, og det reises alt for få kritiske spørsmål ved hvorfor vi fortsetter å prioritere de særinteressene som privatbilismen representerer på bekostning av grønne bo- og arbeidsmiljø lokalt og på bekostning av vår alles fremtid på sikt.
Men den rådende tenkningen, og den rådene måten å se saken på kan utfordres. I stedet for å si at man skal fjerne parkeringsplasser og innføre parkeringsavgift – noe jeg ikke har registrert at noen har foreslått, bare så det er sagt – kunne man bare slått fast at universitetet vil avvikle den urimelige subsidieringen av privatbilisme og heller bruke areal, penger og innsats på grøntarealer, tilrettelegging for “bærekraftig mobilitet” (les gå, sykkel, buss) og innsats for å redusere klimautslippene både lokalt og globalt. Initiativet “Grønn campus” må vel være den rette kandidaten til å stille disse spørsmålene og ta initiativ til å avvikle den urimelige subsidieringen av privatbilkulturen ved universitetet?
Foto: Helga Eggebø