Bosette flyktninger i distriktet

Nordland har vedtatt å bosette 847 flyktninger. Spredte bosetning og lange avstander byr på noen særlige utfordringer. Med enkel teknologi kan utfordringer løses. Åse Refnes, prosjektleiar for Lev på Leines, og eg skriv i Avisa Nordland i dag. 

Det ventes et rekordhøyt antall asylsøkere til Norge i år, og mer enn 5000 venter allerede på bosetting. Der er et stort engasjement for å hjelpe og ta imot flyktningene som søker trygghet fra krigens herjinger. De fleste flyktningene ankommer Oslo, og her er hjelpebehovet mest iøynefallende. Men selve bosettingen skal foregå i små og store lokalsamfunn i hele det langstrakte landet vårt.

I Steigen kommune i Nordland ønsker befolkningen å ta imot flykninger. Både fordi vi vil ta vår del av ansvaret for å hjelpe folk i nød, og fordi kommunen vår trenger flere innbyggere. Utfordringen for oss som for mange andre distriktskommuner, er at flyktningene er nødt til å bosette seg i nærheten av der introduksjonsprogrammet og andre offentlige tilbud ligger. Dette fordi flyktningene som ankommer ikke har sertifikat som er gyldig i Norge, og fordi det finnes få kollektivløsninger.

Norge er landet med de mange bygder, og bygdene er på mange måter perfekte for bosetting av flyktninger. Her snakker folk med hverandre på butikken og ønsker folk velkommen når man ser et nytt ansikt. Terskelen for å invitere på besøk eller stikke innom en ny nabo er lav. Dessverre stopper bosetting og integreringen opp ved behovet for transport. Mangelen på transportløsninger medfører store utfordringer, både i arbeidslivet og for muligheten til sosialt liv.

Tilflyttingsprosjektet Lev på Leines og stiftelsen KUN senter for kunnskap og likestilling er på ulikt vis engasjert i inkludering av nye innbyggere fra både inn- og utland. Vi er pådrivere for en løsningsorientert tilnærming. Små lokalsamfunn i Nord-Norge trenger nye innbyggere, og vi er opptatt av å finne innovative løsninger på utfordringer ved bosetting og annen tilflytting.

En nyskapende løsning på transportutfordringene er å ta i bruk IT- og nettverksbaserte løsninger for samkjøring. Moderne kommunikasjonsteknologi gjør det enkelt å organisere skyss ved bruk av en enkel app på telefonen. «Ridesharing» og «carpooling» er blitt en global trend. Dette er internettbaserte måter å dele tjenester på, og det griper om seg i rekordfart.

I verdens 60 største metropoler har samkjøringsselskapet Uber – en taxi-liknende tjeneste, forbundet passasjerer og sjåfører ved hjelp av mobilapper. Selskapet Carma har etablert seg i Bergen med stor suksess. Hundrevis av brukere tilbyr både korte og lengre turer, og appen registrerer kjørelengde og sikrer automatisk betaling fra den som har sittet på. Med samkjøring reduserer man klimautslippene, køer, behovet for parkering og den enkeltes utgifter.

I bygder med lange avstander og tette sosiale nettverk, er både behovet og potensiale enda større enn i storbyen. I bygdene vil ikke samkjøring utfordre de tradisjonelle transportselskapene og faste jobber. Her er grunnlaget for en taxi ofte er ikke-eksisterende, og i alle fall ikke en løsning en nyankommet flyktning i Norge har økonomi til. Slike tjenester vil være et stort gode for alle innbyggere med transportbehov, være seg barn, ungdom, pensjonister, flyktninger og andre.

Ved å etablere en lokal teknologibasert samkjøringstjeneste, kan hver lille kommune etablere sitt nettverk av bilkjørere. Ved å sette samkjøringen i system vil man kunne sikre de som kjører og de som ikke kjører kommer i kontakt med hverandre. Både lokale samfunnsentrepenører, næringsliv eller lokale myndigheter være pådrivere for slike tjenester. Skal vi lykkes med tilflytting generelt og bosetting av flyktninger spesielt, er det viktig å se mulighetene IT- og nettverkstjenester tilbyr oss. Samkjøring er et Kinderegg og vel så det: det har potensiale for å skape bedre transport, bosetting, integrering og klima.

Innlegget er først publisert i Avisa Nordland 7. oktober 2015.

Foto: Helga Eggebø